Hekling med proteser

Hjemme med sykt barn, så fant jeg ut at jeg SKULLE hekle! Og da var det opp og finne garn. Endte på Andes fra Drops og den største heklekroken som lå lett tilgjengelig. Tror det er nr. 5,5

3 timer etterpå…

En stund etter der kom mannen i huset hjem og filmet litt.

Her hekles det 1 stav på ett minutt, så ingen kan si det er en kjapp metode, men bare det at jeg klarer det synes jeg er framskritt. Håper bedre hender i framtiden kan gjøre det litt lettere.

Så kom min egen influensa, en uke med en stav i ny og ne. Men er ferdig med økningene, så nå er jeg begynt på den delen av lua, som tilslutt skal bli lengden.

Overtalelsens kunst

Hvordan får man et ullgenserhatende barn til å ønske seg en genser?

Ikke noe enkelt svar på det, men det hjelper stort når en stor Youtube-favoritt stiller i Farmen kjendis med ullgenser på.

Tusen takk til Dennis Vareide for inspirasjonen, og tusen takk til mamma som har strikket genser til den kommende youtuberbarnebarnet… (og til meg).

Ikke noe glansbilde

Jeg får stadig høre hvor heldig jeg er som klarer meg så bra, og som behersker alle slags utfordringer så lett… at det er jo ikke noen sak for meg, og jeg beviser at man klarer alt bare man vil det nok.

De som sier det mener det jo bare godt, og kanskje er det min egen feil som stort sett bare viser fram den positive siden og alt hva jeg behersker, og ikke alt det andre.

Her er bare noe av det jeg ikke har skrevet så mye om:

  • Jeg har mange ganger gått så lenge at jeg tilslutt bare konsentrerer meg om å ikke svime av
  • Jeg prøver flere ganger i uka å strikke, og blir like skuffet hver gang
  • Jeg kjøper bukser utfra om de har strikk i livet og ikke hvor kule de er.
  • Jeg kan ikke bruke mobilen som jeg vil, er avhengig av touchpen for å taste
  • Jeg kan ikke dusje etter trening, fordi jeg må ha noen til å hjelpe meg med dusjing
  • Jeg takker nei til invitasjoner bare fordi jeg er redd det blir servert mat jeg ikke håndterer
  • Noen mener jeg bruker lang tid på do, men de vet ikke at jeg bruker 90% av tida på å kle på meg
  • Jeg bruker altfor mye tid av livet mitt på å prøve og plukkke opp ting jeg har mistet på gulvet
  • Jeg kan plundre en hel evighet med en knapp og ofte må jeg bare gi opp
  • Jeg kan ikke handle mer enn jeg har i en ryggsekk, for jeg klarer ikke bære poser
  • På restaurant er det hva jeg klarer å spise selv, som bestemmer hva jeg bestiller, ikke hva jeg egentlig har lyst på.
  • Jeg kan ikke vri håndleddet og har ingen følelse i det jeg driver med, så forrige gang jeg prøvde enn nøkkel så knakk jeg den rett av i låsen, så jeg unngår nøkkellåser
  • Jeg kan ikke fordra å se meg i speil, det er en handicappet dame inni der som ikke ligner meg, og jeg hater å se på henne
  • Det er nesten umulig å ta de fotoene jeg vil ettersom jeg ikke kan vri eller bevege håndledd/fingre
  • Jeg har fått mitt livs største vannblemmer og umiddelbart bare gjentatt det som forårsaket dem
  • Jeg kan bruke et kvarter og mere til bare for å få satt mobilen på lading
  • Jeg må av praktiske årsaker ha ryggsekk når jeg er ute, men kan bare bære den på en skulder. Jeg får den andre skulderstroppen hverken på eller av igjen uten hjelp.
  • Har plundret med å få på det andre jakkeermet så lenge at jeg til slutt bare gir opp
  • Jeg kjøper brus på den dyreste kiosken (vegg i vegg med en billigbutikk) fordi de har trådløs kortautomat hvor jeg bare kan holde kortet i nærheten
  • Jeg klarer ikke å få lukket en glidelås som er åpen
  • Om det ikke er noen i nærheten for å hjelpe, må jeg håndtere kaffemaskinen på jobb med nesen
  • Jeg har gitt bort koden på bankkkortet til fremmede over 100 ganger siste 4 måneder fordi jeg ikke klarer å håndtere de fleste betalingsautomater selv
  • Jeg besøker ikke lengre venner som bor høyt oppe men uten heis
  • Jeg tenker fortsatt på hvordan det skal bli når jeg blir frisk og får hender igjen
  • Har begynt å gå uten jakke, uansett temperatur, fordi jakker er så mye styr å få på

Men jeg liker jo faktisk egentlig best å vise hva jeg klarer. Men avogtil ligger det veldig mye trening bakom de linjene eller det bildet. Jeg har sprengt rekorder i protesebruk, kommet meg tibake på jobb på kortere tid enn jeg hadde som målsetting, blitt kåret til årets pasient av sjefsoverlegen på intensiven på Ullevål. Slike ting som jeg liker å fortelle om, men ikke noe kommer av seg selv.

At jeg går så bra på proteser som jeg gjør skyldes ikke at jeg har talent for det. Men at jeg har gått og gått og gått. I begynnelsen var det så krevende og smertefullt at jeg ikke klarte å tenke samtidig som jeg gikk. Jeg gruet meg til hver gang jeg skulle ut å gå. Men istedetfor å snike meg unna litt, så gikk jeg heller en ekstra runde. Og når jeg først hadde gått en viss lengde var det aldri lov å gå kortere enn det igjen. Og smått om senn gikk det bedre og bedre. Jeg innbilller meg at man må gjennom den samme mengden smerte uansett, så jo mer jeg beit det i meg og gikk, jo raskere kom jeg til det punktet at å gå ikke er noe stort problem.

Jeg kjenner veldig nå hvor ubehagelig det er å skrive dette innlegget. Jeg føler meg svak og sutrete, og så liker jeg ikke å se tilbake på det vanskelige. Hovedregelen er at om jeg ikke takler noe, og ikke ser hvordan jeg kan mestre det, så må jeg finne noen alternativer og ikke tenke mere på det.

Ingen regel uten unntak: jeg aner ikke hvordan jeg skal lære meg å strikke, men jeg bare må finne det ut – en gang!

Nancygenser

Jeg hadde strikket ferdig bolen på Nancygenseren (ovenfra og ned) før jeg ble syk, men ermene manglet. Nå har Mamma har vært så grei å strikke den ferdig for meg.

Den er så utrolig myk og lett. Strikket i Fine Wool fra Stoff og Stil på pinne 3.

Ermene er litt videre og litt kortere slik at de kommer lett over protesen, og kan trekkes opp for å ta protesen av eller på. Det er heller ikke mønster nede på ermene, for det er så lett at fingrene henger seg fast uten følelse i fingrene, så er det lett at garnet ryker.

Beklager litt dårlig inne-kvelds-bilde…

Spennende uke med ny bil, og prøving av bedre hender.

Etter at jeg igjen fikk erfare hvor sjørt livet er, og at det slettes ikke er noen garanti for å bli særlig gammel, så fant jeg ut at – søren heller – kjøp den bilen du vil ha.

Og vips så ble det bestilt en demokjørt Tesla X. Og 10 uker etterpå så var den omsider klar til utlevering. Midt i årets verste snøkaos. Og med 4-hjulstrekk og nye dekk, så sitter den jo som støpt på veien. Kan jo også stille opp høyden på bilen så man kommer lettere over snøkanter og dumper i veien.

Og i dag da jeg åpnet døra, så var det «Eg Ser» med Bjørn Eidsvåg som kom fra radioen… så denne bilen er like mye Karianne sin (lillesøster som døde i 2003).

For de som lurer, så trenger jeg bare rattkule/pinne for enklere å holde på rattet. Beina med protesene fungerer som normalt. En annen utfordring på Teslaen er jo skjermen og alle touch funksjonene. Noe som helt klart blir bedre om jeg får nye hender etterhvert med innebygd touch på pekefinger. Inntil videre må jeg stille det på de innstillingene jeg vil ha, og evt. kjøre ut av veien for å stoppe og trykke med touchpen. Mange av funksjonene kan også justeres på rattet eller med stemmestyring.

Fikk som snarest prøve de hendene jeg ønsker meg denne uka, iLimb. De virket veldig mye bedre enn de jeg har nå. Man kan ha mange forhåndsprogrammerte grep som man veksler mellom med små bevegelser. I tillegg kan man lage egne grep enkelt ved hjelp av en app på ipaden. Krysser fingrene for at jeg får kommet igjennom testene og får innvilget søknaden. Da er det håp om å ha slike hender før sommeren.

Venninnehelg med kjolesøm og tiara

Sist helg var en skikkelig vitamininnsprøytning. Vi var 5 jenter som møttes privat, bodde sammen, spiste sammen, lo sammen og koste oss sammen med håndarbeid og sosiale medier.

I forkant hadde jeg laget et lite bilde av hver enkelt. Det var meningen de skulle få dem til jul, men rakk bare å lage ett…til hun jeg byttet adventskalender med. Hun fikk forøvrig beskjed om å gjemme den pakken til vi møttes. Men ser jeg har brukt en litt annen teknikk enn på de andre. Jobber jo best under press, så de tre ble malt dagen før jeg skulle dra…

Ser du likheten? Ikke så lett å se, men alle har tiara i virkeligheten også.

Jeg hadde lagt litt press på både meg selv og hjelperne da jeg meldte meg for å ha Snapkontoen «ViSygale» på lørdagen, med en viss forventning om at noe skjer på storyen.

Hadde sammen med en av assistentene fått klippet stoffer til ‘Raglankjole with a twist’ før jeg reiste. Og jeg skulle snappe status underveis i prosessen direkte på lørdag.

Jentene fotograferte og filmet meg underveis, og de hjalp til med å tre maskiner, holde når det trengtes og annet ved behov.

Og snappen var jo en skikkelig selvtillitsboost der det kom massevis av kommentarer og alle var bare så positive, både til meg og de fantastiske hjelperne.

Det er viktig å ha utstyret i orden når man skal ha en lang sydag.

Men jaggu begynner det ikke å ligne på en kjole etterhvert. Og som en bonus fikk de på sysnappen se en i gjengen debutere på overlock og sy seg en hals på nesten ikke noe tid.

Før kvelden var omme var flere halser i boks og *trommevirvel* kjolen ble ferdig.

Skjønte jo med en gang at den var litt trang (noe pga at stoffets trådretning er på tvers av mønsteret og resten pga for mye mat). Men måtte jo prøve den da jeg kom hjem, og den funket sånn passe.

Her er jeg mest fornøyd med at jeg har klart å ta en selfie.

Da kjæresten kom hjem ble det bilde av hele kjolen.

Ring og Rose – genser og restesjal

Av flere ting jeg holdt på meg rett før jeg ble syk er Ring og Rose genseren.

Jeg kjøpte det originale garnet, Lanolin Wool fra Dale, men endret en del på fargene slik at den ble mere meg.

Jeg begynte på ermene fordi de så morsomst ut med alle fargene. Strikket først en mansjett hvor fargene ikke ble helt 100%, og i tillegg litt stram. Så da gikk opp en pinnestørrelse og justerte litt på fargene så jeg ble skikkelig fornøyd.

Så ble jeg litt opptatt av alle restene det ble av ermene, og fant ut jeg ville lage et stripesjal av dem. Dvs. at jeg strikker et enkelt sjal i rillestrikk hvor jeg øker 1 maske i den ene siden for hver rille. Strikker resten nesten tom, så strikker jeg riller med litt virkårlig avstand hvor jeg skifter mellom fargen som er nesten tom og neste farge. Så strikker jeg den fargen igjen nesten tom og gjentar striper med fargen etter der igjen. Og sånn gjør jeg til det ikke er flere rester igjen.

Det var rester nok til et passe stort sjal bare fra restene etter mansjettene. Her er sjalet ikke vasket, blokket eller strukket på noen som helst måte, så det er enkelt å få det mye større om man ønsker det.

Dette sjalet var det aller siste prosjektet jeg strikket ferdig før jeg ble syk og mistet ermene. Skulle gitt uendelig mye for å få dem tilbake.

Men genseren fikk jeg jo aldri strikket ferdig. Ermene nærmet seg, men resten av ermer og hele bolen har mamma strikket ferdig for meg i ettertid. Og verdens beste mamma har tatt over mange flere prosjekter også som jeg kommer tilbake til senere.