Måned: desember 2017

Det fantastiske venneåret 2017

Selv om 2017 har vært et forferdelig sykdomsår (ref. forrige blogginnlegg), så har vennene mine virkelig vist at de er der for meg uansett. Her kommer litt av det som skjedde. Klarer nok ikke få med alle, men uansett er dere alle satt stor pris på.

Da året var igang, jeg lå i koma og mine nærmeste var handlingslammet, da trådte Kamilla inn. Hun hadde det nok også tøft, men er bygd av samme fandenivoldske materiale som meg. Så hun tok seg av praktiske ting som kontakt med jobben min, sykemeldinger, svare på meldinger, passe Fredrick, hadde sine timer ved senga mi og mye mer. Og da jeg våknet var hun der med uvurderlig hjelp og støtte. Vi har grått sammen og vi har ledd sammen minst like mye. Hun har vært en fantastisk klippe for meg hele året..

Og Kamilla, så snart du kommer deg nedover igjen fra ferie, så må vi ut å gå tur igjen. På våre turer får vi tømt hodet mens vi skravler og går, så selv om det nå hverken blir fort eller langt, så tror jeg utbyttet blir bra. Jeg lagde dette julekortet til deg i fjor, tror bildet ble tatt på konsert bare få uker før jeg ble liggende med nesa i været. Vet ikke om du noengang fikk dette julekortet, men her er det iallefall. Jeg er veldig glad i deg.

Jeg har mange venner som satt hjemme og var bekymret for meg mens jeg lå og svevde mellom liv og død… og mine håndarbeidsvenner har en egen måte å avreagere på.

Fra den innerste kretsen fikk vi tilsendt 2 fantastisk flotte hekla tepper, ett til meg og ett til mamma. Jeg brukte mitt masse på sykehuset og fikk hele tiden kommentarer om hvor flott det var.

Den litt større kretsen av strikkevenner (flere var med både på hekling og strikking) hadde strikket lapper og laget to flotte tepper, ett til meg og ett til Fredrick. Masse brukt både på sykehuset og hjemme.

Dette utrolige sommerfuglteppet er heklet av masse bittesmå lapper. Et fantastisk stykke arbeid laget av kjæreste Kristin, som hun valgte å sende til meg <3. Teppet ligger på stas hjemme i stua.

Jeg fikk også en kjempesvær pakke fra enda flere strikkevenner fra hele Norge. Her var det 3 sett med kortermet ullskjorte og ullshorts (eller heter det mamelukker?) til meg. I tillegg langermede gensere til både Fredrick og Alan og et teppe. Alt i mykeste ull fra Lanulva. Har dessverre ikke bilder, men det har varmet oss 3 mange ganger allerede. Det er helt utrolig hvor mange som har tenkt på oss og ville være med på disse fantastiske gavene.

Etterhvert da jeg kom meg ut av intensiven fikk jeg også ta imot besøk.

Fra jobben var det flere som kom på besøk, og spesielt Peder kom på besøk mange ganger. Det ble mange timer skravling, tårer og latter. Peder hentet meg både for å kjøre rullestol, og ikke minst for å kjøre tur i den lille røde sportsbilen da jeg ble i stand til det utpå sommeren. Nå har Peder slutta på jobb, og jeg har jo ikke vært der så lenge, men jeg savner deg allerede Peder. Når jeg bare får Teslaen min er det min tur å hente deg for kjøretur.

Venninnene lot heller ikke vente på seg, både lokale og tilreisende. Viola, Siv, Vanja, Unn-Gøril, Anki, Randi, Katrine, Inger, May, Karine, Bente, Anita, Grete, Gunnar, Brita, Vegard, Kamilla, Solveig, Margrethe, Cecilie, Odd Reidar, Adelheid, Kari og muligens noen jeg har glemt. Jeg fikk masse flotte gaver, men den aller største gaven var at dere kom og ga meg pusterom fra sykdom og elendighet..

Jeg vil spesielt takke Anki som har vært en enorm støtte for meg. I tiden på Aker var jeg temmelig langt nede, og da kom du mange ganger i uka, hadde ofte med god mat og hadde ikke minst god tid til å prate. Du har også hentet meg for å være ute og med på ting, kjørt kilometervis med rullestol, hentet og levert meg både på Sunnaas og på Ullevål da jeg havnet der en tur i juli. Du har hjulpet meg å rydde da jeg kom hjem, og tok med deg en liten haug med halvferdige strikketøy, her har du gjort ferdig den gule genseren min. Anki, du har betydd mer enn du aner. Kjempeglad i deg.

Familien kom også. Alan har vist seg som en kjæreste å ta godt vare på. Han har stilt opp for meg i tillegg til å ha ansvar for alle barna, hus og heim. Han har hatt ansvar for å få barna på skole, fungere på jobb, hente barn, lage middag, vaske opp, kjøre til fritidsaktiviteter, passe på at lekser blir gjort, få unger i seng, vaske klær og mye mer. Han har vært min sykepleier, sekretær, sjåfør og hjemmehjelp i tillegg til kjæreste. Jeg håper det blir mer kjæreste og mindre av de andre rollene i året som kommer.

Mamma og pappa har alltid vært der. De bodde hjemme hos oss den første tiden og hjalp Alan mye da. De har besøkt meg hver eneste uke jeg har vært på sykehus, kommet med gaver, blomster, mat og mere til. Jeg har vært hjemme hos dem og de har hjulpet med alt jeg kunne ønske. Er så glad i dere, og for at nettopp dere er foreldrene mine.

Fredrick har selvsagt vært mye på besøk, vært min øyensten og aller største grunn til å leve ❤️

Heidi kom fra Tromsø flere ganger. Hun tok tak i ting og jeg fikk bl.a. vaske håret hver gang hun var der… små gleder med enorm betydning. Liz Eva var også innom på et hyggelig besøk.

På Ullevål var det ikke lov med blomster, så da fikk jeg enorme mengder godterier. Men da jeg kom til Aker var blomster tillatt, og rommet mitt så til tider ut som en blomsterforretning. Her representert med blomster fra Gunnar og fra jobben.

Første gang jeg forlot sykehus for å være med venner dro jeg like godt alene til Narvik på strikketreff. Akkurat alene var jeg jo ikke lenge, Alan fikk meg på bussen og møtte jo May og Inger da jeg kom av bussen. På Gardermoen møtte jeg Anita som jeg satt sammen med på flyet. Det var ikke mange som visste at jeg kom, så det var et par overraskede ansikter da jeg dukket opp.

(Måtte slette video, da jeg fikk problemer med resten av innlegget…) <<
t var ganske slitsomt å være meg på tur, men jeg fikk utrolig mye hjelp, spesielt fra May som jeg delte rom med. Hun måtte hjelpe med påkledning, proteser, dobesøk og mye mer.

Selv om det var en tøff tur, så var det så verdt det… bare å se ansiktet på Tone da hun så meg var jo nesten verdt turen alene. Jeg traff så mange gode venner. Selv om det var et strikketreff og jeg ikke strikket en maske, så er det jo i dette miljøet jeg har mesteparten av vennene mine. Og jeg kan jo ikke bytte bort venner selv om jeg ikke kan strikke.

Vi hadde en utrolig helg i et nyydelig sommervær. Jeg var tilogmed med opp fjellheisen. Det var ikke helt handicapvennlig, men vennene mine bar både meg og rullestolen fram over alle hinder.

Vi hadde dessuten årsmøte for 2017 i tiaralosjen på et hotellrom i Narvik, med matchende sjal og tiara.

Turen til Narvik åpnet mange dører for meg. Etter den turens utfordringer var resten av sommeren bare en lek. Det ble ferie hos mamma og pappa, noe ferie hjemme hos oss og ikke mindre enn 2 turer til Nord-Irland, en drøy uke med alle ungene og en lynvisitt på 3 dager i gullbryllup bare Alan og meg.

Hjemme på perm en helg fikk jeg besøk av Gudveig som hadde sydd et fantastisk flott teppe til meg. Så utrolig kjekt å også bli husket fra gamle venner i quiltemiljøet..

Etterhvert som jeg er blitt bedre og bedre har jeg vært litt mere rundt omkring. Jeg har vært hos venner som Unn-Gøril og Kamilla opp til flere ganger, mange turer på kafe har det blitt. Shopping og restauranter. Jeg bruker beina mer og mer, og rullestol mindre og mindre. Her er jeg på strikkekino med Bente og Inger.

Den første helga i november var det nytt strikketreff, denne gangen i litt mindre skala hjemme hos Bente. Denne gangen med de ferdigsorterte strikkevennene. Mygglys var ikke nødvendig. Det var så hyggeliig at vi nesten glemte å ta bilder… jeg møtte Tone i byen fredags formiddag, og vi var innnom Pascal en tur. Strikkepinner er perfekte å spise ostepop med. Siv blåser opp terning til pakkeleken. Hva som skjer på det siste bildet må gudene vite…

Resten av året har jeg truffet venner jevnt og trutt. Har bl.a. vært med Anki på roadtrip til Brummunddal og besøkt Grethe. Og så har jeg byttet julekalender med Anita. Masse fantastiske gaver, se alle på Instagram.

Nå gleder jeg meg til neste år. Første årsmøte i tiaralosjen er allerede i midten av januar, så går det forhåpentligvis slag i slag.

TUSEN TAKK FOR ET FANTASTISK VENNEÅR, HADDE ALDRI KLART DET LIKE BRA UTEN DERE!

Oppsummering av sykdomsåret 2017

Da vi gikk inn i år 2017 lå jeg i koma på Ullevål sykehus etter at jeg ble innlagt 19. desember 2016 med sepsis.

Sannsynligvis var det en ubehandlet lungebetennelse, hvor bakteriene hadde gått i blodet og startet en ukontrollert betennelsesreaksjon og multiorgansvikt. Dette fordi blodet koagulerte og medførte at blodsirkulasjonen til flere organer, hender og føtter stoppet opp.

Forhåpentligvis drømte jeg søtt ved inngangen til det nye året og ante ikke noe om det som ventet meg.

Da jeg våknet 16. januar skjønte jeg ingenting. En lege sto over meg og sa jeg hadde sovet i 4 uker. Jeg nektet å tro det – det var jo snart jul…

Ikke lenge etterpå ble jeg fortalt at jeg måtte amputere begge hender og begge føtter. Jeg syntes det var veldig dårlig humor og ikke noe å tulle med. Men det var dessverre ikke fleip. Når blodsirkulasjonen stopper og kroppsdelene ikke lenger får surstoff vil de dø og råtne bort.

Jeg fikk veldig mange hilsener fra kjente og ukjente på sosiale media med ønsker om god bedring, noen ba for meg og andre hadde kontaktet healere. Men da jeg fikk se hendene og føttene skjønte jeg med en gang at hverken gode ønsker, bønner eller annen trolldom kunne gjøre noen med disse døde lemmene.

De fire ukene jeg lå i koma, måtte nyrene og lungene mine holdes kunstig i live. Disse frisknet heldigvis til, mens hendene mine ble amputert bare få dager etter at jeg våknet fra koma. Føttene forsvant noen uker senere. I månedsvis var jeg knapt i bevegelse og mistet nesten alle musklene i kroppen

Jeg måtte trene hver dag for å gradvis få mer muskler. Etterhvert kunne jeg sitte oppe fastspent i en stol. Senere klarte jeg å sitte på sengekanten og sitte i en rullestol så jeg kunne være med på utsiden av sykehuset en kort stund.

Om ikke elendigheten skulle vært fullkommen, ble jeg smittet med den antibiotikaresistente bakterien VRE. Dette gjorde at jeg ble isolert med kontaktsmitte, og alle besøkende måtte gå med gul frakk og hansker, her representert av Fredrick (og Bebbe). Heldigvis slapp nærmeste familie etterhvert å ikle seg dette, det fordi de da ble ansett som allerede smittet.

Etterhvert ble det tatt mål og laget proteser til både hender og føtter. Det tok ganske lang tid, og mange tilpasninger som måtte til. I mellomtiden var det Alans hjemmelagde protese av bagasjestropper,, borrelås og en styluspenn som lot meg ha kontakt med omverdenen

Å mestre protesene tar også tid. I begynnelsen var det vondt og rart. Hendene føltes som balltrær med klyper ytterst og føttene knuste kneskålene for hvert skritt. Det har vært mye misting av ting på gulvet, mye smerte, sammenklemt frukt, skvisa bokser og knuste chips. Men det går stadig bedre, nå er jeg rimelig stø på beina, tør stole på at jeg kan bære en kopp eller et glass med innhold og kan dra opp buksa bak ryggen. Men jeg er fortsatt langt fra utlært, og det har blitt mange julekakesmuler på gulvet hjemme hos mamma.

En del ting er rett og slett ikke mulig å få til med dagens proteser, som bæring av brett/tallerken, mesteparten av matlaging, sette inn/ta ut av oppvaskmaskinen og vasking er jo uaktuelt med proteser pga. sensorer, motorer, batteri og elektronikk inni. Av samme grunn kan jo ikke hendene brukes til dusjing eller bading. Føttene skal jo heller ikke brukes i dusj/bad.

Også hobbyting som å tre symaskin, klare å bruke overlock/cover eller strikke og hekle kan jeg ikke klare. Kan heller ikke bruke telefon eller ipad uten touchpen, og en selfie har jeg ikke tatt siden før jeg ble syk.

Men det er håp om litt bedring. Mer avanserte hender finnes, og håper å få prøve dem i 2018. De har jo også sine begrensninger, men proteseindustrien er i rivende utvikling og jeg skal gjøre mitt for å henge med, og holde drømmen om en gang i framtiden å kunne strikke i live…

Jeg var på Ullevål fram til fredag før påske (beg. av april), og deretter på Aker sykehus fram til 15. mai. Da flyttet jeg over til Sunnaas rehabiliteringssykehus, og det var der de største framskrittene skjedde.

Fram til slutten av mai hadde jeg ikke vært utenfor sykehusområdene. Da kjørte vi og kjøpte en softis på Nesset. Beste softis ever. Første helga i juni var første gang jeg var hjemme, og da bare på dagsbesøk ettersom vi har trapper som i begynnelsen var uoverkommelige. Men allerede helga etterpå var det strikketreff i Narvik. Må innrømme det var en tøff tur, men så verdt det. Og ikke minst åpnet den så mange dører. Klarte jeg den turen, så klarer jeg jo alt liksom. Så sommeren og høsten var full av venner og familie, hver helg og 3 ukers sommerperm fra Sunnaas.

På Sunnaas hadde vi noe som heter Sunnaasdagene. Der var det mange representanter for idretter og idrettsforbund til stede. Det var spesielt bob-sleigh gjengen og luftssportforbundet som satte spor. Boben ble fort glemt, men hun supersøte jenta som satt i rullestol og fløy seilfly kunne jeg ikke glemme, hadde både lyst til å bli bedre kjent med henne og prøve meg i seilflyet hennes. Så jeg mannet meg opp og tok kontakt, og vi avtalte å ta en flytur i slutten av august. Mariann var like hyggelig som hun virket. Vi hadde en super dag. Vi må gjenta det en annen gang, og kanskje kan Alan og Fredrick også få prøve en flytur

Høsten på Sunnaas besto av mye terping på gange, øving på trapp og styrkeøvelser med fysioterapeut. Praktiske øvelser med ergoterapeut, fra å kaste ball, lage mat og skru muttere. Og i tillegg fikk jeg prøve meg på aktiviteket med aktiviteter som maling, linoleumstrykk, keramikk m.m. I helgene prøvde jeg meg også innimellom på symaskin.

Det var i denne perioden jeg fikk tilbake håpet om å kunne fortsette med givende hobbyer, om enn ikke de sammme som før. Livsgnisten kom på denne måten tilbake, mye mer enn ved bruk av all verdens psykologer. Hadde jeg en ledig time på timeplanen, suste jeg ned på aktiviteket for å se om det var noe jeg kunne være med på, eller i det minste se på.

Jeg var såpass stamgjest at da vi skulle ha pasientutstilling, så ble jeg spurt om å holde tale på åpningen. Dette var 23. oktober og dagen før jeg var ferdig og skulle skrives ut fra Sunnaas, så det ble en fin avslutning på et over 5 måneder langt opphold på Sunnaas.

Da jeg ble utskrevet fra Sunnaas 24. Oktober hadde jeg en liten uke hos foreldrene mine før jeg prøvde meg hjemme halvannen uke, alene mens Alan var på jobb og Fredrick på skolen. Samme uka ble det installert ny lås på døra med kode istedetfor nøkkel, det ble installert spyl- og tørk toalett både hjemme og på jobb og det ble innstallert trappeheis mellom hovedetg. og 2.etg. hjemme. Alt dette har definitivt gjort det lettere å være meg.

9. november ble jeg innlagt til 2 ukers rehabiliteringsopphold ved Sykehuset Innlandet på Ottestad. Det viste seg å være en stor misforståelse. Det som skulle være protesetrening for viderekommende, ble et opphold fra h%&@#*#. De visste knapt at jeg hadde proteser og sa umiddelbart at de ikke kunne noe som Sunnaas ikke kunne. I tillegg hadde de policyen om en gang VRE-smittet alltid VRE og det hjalp ikke med 8 negative prøver på rad. Så jeg skulle igjen oppholde meg mest på rommet og alle kom inn med gul frakk og hansker. I tillegg hadde de do på gangen, så jeg fikk en dostol med bekken satt inn bak et par skjermbrett. Har ikke følt meg mere utilpass på et sykehus ever, så allerede dagen etterpå, den 10.november skrev jeg meg selv ut.

Mens jeg sitter og venter på taxien som skal ta meg bort fra sykehuset på Ottestad denne fredagen, blir jeg oppringt av et ukjent nummer. Passe sur og usikker på om jeg skal gidde å svare, men ok. Det er fra Sunnaas, de hadde fått ledig plass på kunstuke allerede uka etter. Jeg hadde forventet det tidligst til våren, men de hadde visst ingen andre som kunne steppe inn på så kort varsel. Jeg derimot takket ja på direkten. Jeg hadde jo forlatt Ottestad og uka etterpå var jo derfor helt blank.

Så da ble det kunstuke på Sunnaas. Et flott opphold med den fantastiske utsikten, nå i vinterdrakt, mange hyggelige kursdeltakere (vi har bestemt oss for å holde kontakten videre), og undervisning i foto og maling ved Ellen og Kirsten m.fl. Jeg fikk endelig innviet kunstskoene på de nye høyteknologiske protesene…

Da jeg kom hjem fra kunstoppholdet var det jo bare en uke til jeg skulle begynne å jobbe. Men torsdagen før det (23. nov.) hadde jeg avtalt med en av sykepleierne på Ullevål å komme dit og hilse på dem i de medisinske intensive enhetene hvor jeg hadde ligget de første par månedene.

Jeg bestilte kake for anledningen, og ble overrasket over hvor mange som hadde tatt seg tid til å møte meg. Et utrolig godt møte for meg og mine nærmeste med flere av favorittsykepleierne, fysioterapeuten og selveste overlegen. Vi pratet lenge og vel, både om tiden jeg hadde vært der, tiden etterpå og framtiden. Jeg fikk sett rommet jeg lå på da jeg våknet og hilst på enda flere. Det virket som alle kjente meg uten at jeg nødvendigvis kjente dem. Kanskje ikke så rart ettersom jeg jo lå i koma mesteparten av tiden der.

Jeg ga dem bildet jeg hadde malt og kalt for «kaos i hodet». Det skal representere alt kaoset jeg hadde i hodet den første tiden, tanker om alt og ingenting som svirret rundt om hvordan livet ville bli med jobb, hobbyer, bil, familie, venner, rullestol og andre begrensninger.

Dette møtet på Ullevål var en slags closure, at sykehusringen ble sluttet.

Uka etter, den 27. November begynte jeg å jobbe. Først 30% i 2 uker, deretter 50% i 2 uker og nå er det 100% fra julaften (men tar feriedager i romjula).

Har kjøpt meg en ny demokjørt Tesla som jeg venter på og som skal gjøre livet enklere.

Har fått meg 2 assistenter som jobber tilsammen 22 timer i uka, og hjelper meg med morgenstellet på hverdagene, i tillegg til litt husarbeid, matlaging og hobbyaktiviteter.

Jeg er alt i alt heldig som bor i Norge. Jeg får akkutt hjelp på dagen, plass på de sykehusene jeg har best nytte av, og alle de hjelpemidlene jeg trenger. Heretter skal jeg betale min skatt med glede.

Med dette julekortet fra meg og min familie anser jeg sykdomsåret som avsluttet og ønsker oss alle et godt og friskere nytt år i 2018.