Month: January 2018

Ikke noe glansbilde

Jeg får stadig høre hvor heldig jeg er som klarer meg så bra, og som behersker alle slags utfordringer så lett… at det er jo ikke noen sak for meg, og jeg beviser at man klarer alt bare man vil det nok.

De som sier det mener det jo bare godt, og kanskje er det min egen feil som stort sett bare viser fram den positive siden og alt hva jeg behersker, og ikke alt det andre.

Her er bare noe av det jeg ikke har skrevet så mye om:

  • Jeg har mange ganger gått så lenge at jeg tilslutt bare konsentrerer meg om å ikke svime av
  • Jeg prøver flere ganger i uka å strikke, og blir like skuffet hver gang
  • Jeg kjøper bukser utfra om de har strikk i livet og ikke hvor kule de er.
  • Jeg kan ikke bruke mobilen som jeg vil, er avhengig av touchpen for å taste
  • Jeg kan ikke dusje etter trening, fordi jeg må ha noen til å hjelpe meg med dusjing
  • Jeg takker nei til invitasjoner bare fordi jeg er redd det blir servert mat jeg ikke håndterer
  • Noen mener jeg bruker lang tid på do, men de vet ikke at jeg bruker 90% av tida på å kle på meg
  • Jeg bruker altfor mye tid av livet mitt på å prøve og plukkke opp ting jeg har mistet på gulvet
  • Jeg kan plundre en hel evighet med en knapp og ofte må jeg bare gi opp
  • Jeg kan ikke handle mer enn jeg har i en ryggsekk, for jeg klarer ikke bære poser
  • På restaurant er det hva jeg klarer å spise selv, som bestemmer hva jeg bestiller, ikke hva jeg egentlig har lyst på.
  • Jeg kan ikke vri håndleddet og har ingen følelse i det jeg driver med, så forrige gang jeg prøvde enn nøkkel så knakk jeg den rett av i låsen, så jeg unngår nøkkellåser
  • Jeg kan ikke fordra å se meg i speil, det er en handicappet dame inni der som ikke ligner meg, og jeg hater å se på henne
  • Det er nesten umulig å ta de fotoene jeg vil ettersom jeg ikke kan vri eller bevege håndledd/fingre
  • Jeg har fått mitt livs største vannblemmer og umiddelbart bare gjentatt det som forårsaket dem
  • Jeg kan bruke et kvarter og mere til bare for å få satt mobilen på lading
  • Jeg må av praktiske årsaker ha ryggsekk når jeg er ute, men kan bare bære den på en skulder. Jeg får den andre skulderstroppen hverken på eller av igjen uten hjelp.
  • Har plundret med å få på det andre jakkeermet så lenge at jeg til slutt bare gir opp
  • Jeg kjøper brus på den dyreste kiosken (vegg i vegg med en billigbutikk) fordi de har trådløs kortautomat hvor jeg bare kan holde kortet i nærheten
  • Jeg klarer ikke å få lukket en glidelås som er åpen
  • Om det ikke er noen i nærheten for å hjelpe, må jeg håndtere kaffemaskinen på jobb med nesen
  • Jeg har gitt bort koden på bankkkortet til fremmede over 100 ganger siste 4 måneder fordi jeg ikke klarer å håndtere de fleste betalingsautomater selv
  • Jeg besøker ikke lengre venner som bor høyt oppe men uten heis
  • Jeg tenker fortsatt på hvordan det skal bli når jeg blir frisk og får hender igjen
  • Har begynt å gå uten jakke, uansett temperatur, fordi jakker er så mye styr å få på

Men jeg liker jo faktisk egentlig best å vise hva jeg klarer. Men avogtil ligger det veldig mye trening bakom de linjene eller det bildet. Jeg har sprengt rekorder i protesebruk, kommet meg tibake på jobb på kortere tid enn jeg hadde som målsetting, blitt kåret til årets pasient av sjefsoverlegen på intensiven på Ullevål. Slike ting som jeg liker å fortelle om, men ikke noe kommer av seg selv.

At jeg går så bra på proteser som jeg gjør skyldes ikke at jeg har talent for det. Men at jeg har gått og gått og gått. I begynnelsen var det så krevende og smertefullt at jeg ikke klarte å tenke samtidig som jeg gikk. Jeg gruet meg til hver gang jeg skulle ut å gå. Men istedetfor å snike meg unna litt, så gikk jeg heller en ekstra runde. Og når jeg først hadde gått en viss lengde var det aldri lov å gå kortere enn det igjen. Og smått om senn gikk det bedre og bedre. Jeg innbilller meg at man må gjennom den samme mengden smerte uansett, så jo mer jeg beit det i meg og gikk, jo raskere kom jeg til det punktet at å gå ikke er noe stort problem.

Jeg kjenner veldig nå hvor ubehagelig det er å skrive dette innlegget. Jeg føler meg svak og sutrete, og så liker jeg ikke å se tilbake på det vanskelige. Hovedregelen er at om jeg ikke takler noe, og ikke ser hvordan jeg kan mestre det, så må jeg finne noen alternativer og ikke tenke mere på det.

Ingen regel uten unntak: jeg aner ikke hvordan jeg skal lære meg å strikke, men jeg bare må finne det ut – en gang!

Nancygenser

Jeg hadde strikket ferdig bolen på Nancygenseren (ovenfra og ned) før jeg ble syk, men ermene manglet. Nå har Mamma har vært så grei å strikke den ferdig for meg.

Den er så utrolig myk og lett. Strikket i Fine Wool fra Stoff og Stil på pinne 3.

Ermene er litt videre og litt kortere slik at de kommer lett over protesen, og kan trekkes opp for å ta protesen av eller på. Det er heller ikke mønster nede på ermene, for det er så lett at fingrene henger seg fast uten følelse i fingrene, så er det lett at garnet ryker.

Beklager litt dårlig inne-kvelds-bilde…

Spennende uke med ny bil, og prøving av bedre hender.

Etter at jeg igjen fikk erfare hvor sjørt livet er, og at det slettes ikke er noen garanti for å bli særlig gammel, så fant jeg ut at – søren heller – kjøp den bilen du vil ha.

Og vips så ble det bestilt en demokjørt Tesla X. Og 10 uker etterpå så var den omsider klar til utlevering. Midt i årets verste snøkaos. Og med 4-hjulstrekk og nye dekk, så sitter den jo som støpt på veien. Kan jo også stille opp høyden på bilen så man kommer lettere over snøkanter og dumper i veien.

Og i dag da jeg åpnet døra, så var det “Eg Ser” med Bjørn Eidsvåg som kom fra radioen… så denne bilen er like mye Karianne sin (lillesøster som døde i 2003).

For de som lurer, så trenger jeg bare rattkule/pinne for enklere å holde på rattet. Beina med protesene fungerer som normalt. En annen utfordring på Teslaen er jo skjermen og alle touch funksjonene. Noe som helt klart blir bedre om jeg får nye hender etterhvert med innebygd touch på pekefinger. Inntil videre må jeg stille det på de innstillingene jeg vil ha, og evt. kjøre ut av veien for å stoppe og trykke med touchpen. Mange av funksjonene kan også justeres på rattet eller med stemmestyring.

Fikk som snarest prøve de hendene jeg ønsker meg denne uka, iLimb. De virket veldig mye bedre enn de jeg har nå. Man kan ha mange forhåndsprogrammerte grep som man veksler mellom med små bevegelser. I tillegg kan man lage egne grep enkelt ved hjelp av en app på ipaden. Krysser fingrene for at jeg får kommet igjennom testene og får innvilget søknaden. Da er det håp om å ha slike hender før sommeren.

Venninnehelg med kjolesøm og tiara

Sist helg var en skikkelig vitamininnsprøytning. Vi var 5 jenter som møttes privat, bodde sammen, spiste sammen, lo sammen og koste oss sammen med håndarbeid og sosiale medier.

I forkant hadde jeg laget et lite bilde av hver enkelt. Det var meningen de skulle få dem til jul, men rakk bare å lage ett…til hun jeg byttet adventskalender med. Hun fikk forøvrig beskjed om å gjemme den pakken til vi møttes. Men ser jeg har brukt en litt annen teknikk enn på de andre. Jobber jo best under press, så de tre ble malt dagen før jeg skulle dra…

Ser du likheten? Ikke så lett å se, men alle har tiara i virkeligheten også.

Jeg hadde lagt litt press på både meg selv og hjelperne da jeg meldte meg for å ha Snapkontoen “ViSygale” på lørdagen, med en viss forventning om at noe skjer på storyen.

Hadde sammen med en av assistentene fått klippet stoffer til ‘Raglankjole with a twist’ før jeg reiste. Og jeg skulle snappe status underveis i prosessen direkte på lørdag.

Jentene fotograferte og filmet meg underveis, og de hjalp til med å tre maskiner, holde når det trengtes og annet ved behov.

Og snappen var jo en skikkelig selvtillitsboost der det kom massevis av kommentarer og alle var bare så positive, både til meg og de fantastiske hjelperne.

Det er viktig å ha utstyret i orden når man skal ha en lang sydag.

Men jaggu begynner det ikke å ligne på en kjole etterhvert. Og som en bonus fikk de på sysnappen se en i gjengen debutere på overlock og sy seg en hals på nesten ikke noe tid.

Før kvelden var omme var flere halser i boks og *trommevirvel* kjolen ble ferdig.

Skjønte jo med en gang at den var litt trang (noe pga at stoffets trådretning er på tvers av mønsteret og resten pga for mye mat). Men måtte jo prøve den da jeg kom hjem, og den funket sånn passe.

Her er jeg mest fornøyd med at jeg har klart å ta en selfie.

Da kjæresten kom hjem ble det bilde av hele kjolen.

Ring og Rose – genser og restesjal

Av flere ting jeg holdt på meg rett før jeg ble syk er Ring og Rose genseren.

Jeg kjøpte det originale garnet, Lanolin Wool fra Dale, men endret en del på fargene slik at den ble mere meg.

Jeg begynte på ermene fordi de så morsomst ut med alle fargene. Strikket først en mansjett hvor fargene ikke ble helt 100%, og i tillegg litt stram. Så da gikk opp en pinnestørrelse og justerte litt på fargene så jeg ble skikkelig fornøyd.

Så ble jeg litt opptatt av alle restene det ble av ermene, og fant ut jeg ville lage et stripesjal av dem. Dvs. at jeg strikker et enkelt sjal i rillestrikk hvor jeg øker 1 maske i den ene siden for hver rille. Strikker resten nesten tom, så strikker jeg riller med litt virkårlig avstand hvor jeg skifter mellom fargen som er nesten tom og neste farge. Så strikker jeg den fargen igjen nesten tom og gjentar striper med fargen etter der igjen. Og sånn gjør jeg til det ikke er flere rester igjen.

Det var rester nok til et passe stort sjal bare fra restene etter mansjettene. Her er sjalet ikke vasket, blokket eller strukket på noen som helst måte, så det er enkelt å få det mye større om man ønsker det.

Dette sjalet var det aller siste prosjektet jeg strikket ferdig før jeg ble syk og mistet ermene. Skulle gitt uendelig mye for å få dem tilbake.

Men genseren fikk jeg jo aldri strikket ferdig. Ermene nærmet seg, men resten av ermer og hele bolen har mamma strikket ferdig for meg i ettertid. Og verdens beste mamma har tatt over mange flere prosjekter også som jeg kommer tilbake til senere.

Jul i skogen

Som nevnt tidligere var der jo ikke alle linoleumstrykk jeg var like fornøyd med. Dette gjaldt bl.a. dette under som jeg har kalt for “Skigard”.

Føltes litt nakent og bare feil på en måte. Men ville gjerne beholde ett originalt trykk. Heldigvis hadde jeg ett ekstra trykk på lur som jeg kunne klusse litt på når metallictusjene lå og fristet på bordet.

Vil jo ikke akkurat si at det er mitt beste verk, men gøy var det. Og jeg brukte alle tusjene i pakken.

Og artig å se hvordan ett linoleumstrykk kan endres .

Maling på Sunnaas

Jeg koste meg litt med maling mens jeg var på Sunnaas. Vi hadde jo en anerkjent kunstner (Ellen Frøysaa) som lærer, og fikk kyndig veiledning til det meste.

Det første jeg begynte med var at jeg hadde lyst til å lage fargeskiller med tape, og fikk blokkert ut en del områder på et bilde. Men jeg sleit litt med å komme videre, manglet både ideer og inspirasjon, så det ble liggende over sommerferien.

Jeg fikk faktisk med meg 3 små lerreter i ferien min som jeg kunne leke meg på. Så den uka jeg var hos foreldrene mine satt jeg og lette etter inspirasjon på nett. Og plutselig så jeg jo Snuskebassa sine fantastiske figurer (søk henne gjerne opp – anbefales). Jeg ble sterkt inspirert, og til tider nesten plagiat… så da ble disse 3 små figurene født.

Tilbake på Sunnaas etter ferien var det fortsatt den litt cartoon-stilen jeg ville male. Bildet jeg hadde begynt på med tape etc. før ferien ble til et rart lite bilde under vann. Har også trykket litt med bobleplast og et isolasjonsrør.

Jeg likte godt det litt crazy med å klatte ivei med bobleplast og andre former. Så nå bestemte jeg meg for å lage noe abstrakt,

Grunnet et lerret i en fin grå/mørke-tone og lekte ivei. Lot maling flyte rundt og tørke. Noe fløt rundt i hverandre. Her er lag på lag med forskjellige teknikker. På et tidspunkt sto teksten “Nede på bunnen i det mørke hav” over hele bildet (fra sangen jeg drev og nynnet på), noe av teksten kan fortsatt skimtes på høyre side av bildet, men mesteparten er malt over. Her er det trykket med skumgummi (Isolasjons-)rør, trykket med bobleplast og biter av slingreduk, og det er masse malings-splætt over det hele. Da jeg endelig ble fornøyd ble resultatet som vist under. Bildet har jeg naturlig nok kalt “Nede på bunnen”.

Neste bilde hadde jeg lyst til å lage i samme gate, så det er brukt mye av de samme teknikkene, men fant underveis ut at bildet egentlig viste alt kaoset jeg hadde i hodet i tiden etter jeg våknet og hadde innsett at både armer og bein ville bli amputert. Da jeg ble skrevet ut fra Sunnaas var jeg fortsatt ikke fornøyd med bildet. Det var liksom noe som manglet. Men hjemme fikk jeg ideen om å sette inn en figur som kunne illustrere meg med “Kaos i hodet” som bildet heter. Da ble jeg endelig fornøyd.

Bildet ble gitt til intensiven på Ullevål, og henger nå i gangen der. Kanskje er det noen som vil kjenne seg igjen der når de ser det.

Mens jeg var under behandling, så giftet ergoterapeuten min seg. Og da fant jeg ut at jeg måtte lage et brudebilde til henne.

Det er hva jeg malte mens jeg var innlagt på Sunnaas, har malt litt etter oppholdet også som jeg vil komme tilbake til senere.

Cookiesblanding på glass

I forkant av at vi fikk besøk fra God Morgen Norge, som ville lage opptak av jeg “lager noe”, måtte jeg komme opp med noe som gikk raskt og var enkelt å lage. Jeg er også opptatt av at det jeg ikke lager er helt på barnehagestadiet, for selv om jeg ikke har hender eller føtter har jeg ikke mistet all verdighet.

Kom på at jeg kunne lage Cookiesblanding. Søkte litt på pinterest og fikk masse inspirasjon, Ville gjerne bruke noe med farger oppi, og endte til slutt opp med en oppskrift fra ‘Det søte liv’ av cookiesblanding på glass.

Følgende ble lagt på hvert glass:

  • 3 dl hvetemel, 2 ts vanilesukker og 2 ts bakepulver blandet
  • 1,5 dl brunt sukker
  • 1,5 dl hvitt sukker
  • 3 dl små havregryn
  • 150 g Smarties (ett lite rør)

I tillegg må den som mottar gaven selv holde 2 egg og 200g smør.

Synes det ble kjekke og fargerike smågaver.

Glassene her er forøvrig kjøpt på Søstrene Grene, men alle slags glass med lokk kan brukes (ca. 1 liter).

Linoleumstrykk

Noe av det første jeg fikk prøve da jeg kom ut fra isolat på seinsommeren, var linoleumstrykk.

Jeg var jo ikke voldsomt optimistisk der jeg fikk utlevert en linoleumsplate og skjæreverktøy. Men jeg måtte jo iallefall prøve før jeg kunne si noe. Og jaggu fikk jeg det jo til på et vis også. Det ble et slags ansikt. Ikke det mest imponerende verket, men mitt første linoleumstrykk uten hender, og uansett det første siden barneskolen.

Neste gang våget jeg meg inn på mitt favorittmotiv, et tre uten blader. Og dette andre linoleumstrykket ble jeg faktisk ganske så godt fornøyd med. Det var i tillegg gøy å eksprimentere med trykksverte og papirtyper for å se forskjellige uttrykk basert på det samme trykket.

Jeg prøvde å lage en “opppfølger” til det første treet med en skigard og greier. Men det stemte liksom ikke helt. På tide å legge trær på hylla en liten stund iallefall.

Prøvde så på noe helt annet, og tanken var at det skulle bli hus i en by. Det føltes naturlig å lage et natt-tema ettersom trykket gjør at bakgrunnen blir mørk, iallefall med sort trykksverte som jeg brukte. Og basert på type hender, verktøyet og manglende erfaring ble jeg ganske godt fornøyd. Litt brede streker, men det var det jeg fikk til. Og fortsatt veldig gøy å se hvor mye store forskjeller det kan bli av hvordan man påfører trykksverte og mengden av den.

Det var vel stort sett det jeg lagde av trykk før keramikken og malingen tok meg. Dvs. jeg lagde jo et hode til, det trykte jeg kun i ett eksemplar og har faktisk ikke noe bilde av det før jeg klusset på det med metalltusjer og det ble til Prinsesse Sølvhår, som vist for noen dager siden.

Og da pasientutstillingen åpnet på Sunnaas hadde jeg med de to linoleumstrykkene jeg var mest fornøyd med.

Og du skal vel ikke bort ifra at det lages noen linoleumstrykk her hjemmefra også etterhvert..