Day: January 26, 2018

Ikke noe glansbilde

Jeg får stadig høre hvor heldig jeg er som klarer meg så bra, og som behersker alle slags utfordringer så lett… at det er jo ikke noen sak for meg, og jeg beviser at man klarer alt bare man vil det nok.

De som sier det mener det jo bare godt, og kanskje er det min egen feil som stort sett bare viser fram den positive siden og alt hva jeg behersker, og ikke alt det andre.

Her er bare noe av det jeg ikke har skrevet så mye om:

  • Jeg har mange ganger gått så lenge at jeg tilslutt bare konsentrerer meg om å ikke svime av
  • Jeg prøver flere ganger i uka å strikke, og blir like skuffet hver gang
  • Jeg kjøper bukser utfra om de har strikk i livet og ikke hvor kule de er.
  • Jeg kan ikke bruke mobilen som jeg vil, er avhengig av touchpen for å taste
  • Jeg kan ikke dusje etter trening, fordi jeg må ha noen til å hjelpe meg med dusjing
  • Jeg takker nei til invitasjoner bare fordi jeg er redd det blir servert mat jeg ikke håndterer
  • Noen mener jeg bruker lang tid på do, men de vet ikke at jeg bruker 90% av tida på å kle på meg
  • Jeg bruker altfor mye tid av livet mitt på å prøve og plukkke opp ting jeg har mistet på gulvet
  • Jeg kan plundre en hel evighet med en knapp og ofte må jeg bare gi opp
  • Jeg kan ikke handle mer enn jeg har i en ryggsekk, for jeg klarer ikke bære poser
  • På restaurant er det hva jeg klarer å spise selv, som bestemmer hva jeg bestiller, ikke hva jeg egentlig har lyst på.
  • Jeg kan ikke vri håndleddet og har ingen følelse i det jeg driver med, så forrige gang jeg prøvde enn nøkkel så knakk jeg den rett av i låsen, så jeg unngår nøkkellåser
  • Jeg kan ikke fordra å se meg i speil, det er en handicappet dame inni der som ikke ligner meg, og jeg hater å se på henne
  • Det er nesten umulig å ta de fotoene jeg vil ettersom jeg ikke kan vri eller bevege håndledd/fingre
  • Jeg har fått mitt livs største vannblemmer og umiddelbart bare gjentatt det som forårsaket dem
  • Jeg kan bruke et kvarter og mere til bare for å få satt mobilen på lading
  • Jeg må av praktiske årsaker ha ryggsekk når jeg er ute, men kan bare bære den på en skulder. Jeg får den andre skulderstroppen hverken på eller av igjen uten hjelp.
  • Har plundret med å få på det andre jakkeermet så lenge at jeg til slutt bare gir opp
  • Jeg kjøper brus på den dyreste kiosken (vegg i vegg med en billigbutikk) fordi de har trådløs kortautomat hvor jeg bare kan holde kortet i nærheten
  • Jeg klarer ikke å få lukket en glidelås som er åpen
  • Om det ikke er noen i nærheten for å hjelpe, må jeg håndtere kaffemaskinen på jobb med nesen
  • Jeg har gitt bort koden på bankkkortet til fremmede over 100 ganger siste 4 måneder fordi jeg ikke klarer å håndtere de fleste betalingsautomater selv
  • Jeg besøker ikke lengre venner som bor høyt oppe men uten heis
  • Jeg tenker fortsatt på hvordan det skal bli når jeg blir frisk og får hender igjen
  • Har begynt å gå uten jakke, uansett temperatur, fordi jakker er så mye styr å få på

Men jeg liker jo faktisk egentlig best å vise hva jeg klarer. Men avogtil ligger det veldig mye trening bakom de linjene eller det bildet. Jeg har sprengt rekorder i protesebruk, kommet meg tibake på jobb på kortere tid enn jeg hadde som målsetting, blitt kåret til årets pasient av sjefsoverlegen på intensiven på Ullevål. Slike ting som jeg liker å fortelle om, men ikke noe kommer av seg selv.

At jeg går så bra på proteser som jeg gjør skyldes ikke at jeg har talent for det. Men at jeg har gått og gått og gått. I begynnelsen var det så krevende og smertefullt at jeg ikke klarte å tenke samtidig som jeg gikk. Jeg gruet meg til hver gang jeg skulle ut å gå. Men istedetfor å snike meg unna litt, så gikk jeg heller en ekstra runde. Og når jeg først hadde gått en viss lengde var det aldri lov å gå kortere enn det igjen. Og smått om senn gikk det bedre og bedre. Jeg innbilller meg at man må gjennom den samme mengden smerte uansett, så jo mer jeg beit det i meg og gikk, jo raskere kom jeg til det punktet at å gå ikke er noe stort problem.

Jeg kjenner veldig nå hvor ubehagelig det er å skrive dette innlegget. Jeg føler meg svak og sutrete, og så liker jeg ikke å se tilbake på det vanskelige. Hovedregelen er at om jeg ikke takler noe, og ikke ser hvordan jeg kan mestre det, så må jeg finne noen alternativer og ikke tenke mere på det.

Ingen regel uten unntak: jeg aner ikke hvordan jeg skal lære meg å strikke, men jeg bare må finne det ut – en gang!