Forfatter: gryhege

Maling med Vita

Etter at jeg måtte amputere hender og føtter trenger jeg jo en del hjelp. Noe er helt umulig å klare selv, mens andre ting tar bare altfor lang tid. Og for å ikke alltid være en belastning for mine nærmeste har jeg fått tildelt Brukerstyrt Personlig Assistent (BPA). Brukerstyrt betyr jo at jeg selv prioriterer hva som skal gjøres. Og vi har prioritert å fortsette med hobbyer og ha tid til å være kreativ, med hjelp til å klare det. (Istedet har samboeren tatt kvelds og helgestell).

En av assistentene mine heter Vita. Vi har malt litt sammen. Hun er veldig flink til å bare male vått-i-vått og la malingen være uendret. Hun ser motiver og tegner de nydeligste detaljer med tusj for å få motovet fram.

Jeg derimot klarer ikke å gjøre det på den måten. Denne gangen skulle jeg prøve. Og den engelen over med høyhalset genser ble første forsøk (papirsøpla med den).

Jeg klarte å se konturene av et troll, men måtte jo selvsagt male litt over for å få det bedre fram.

Men på denne sauen klarte jeg å la være noe mere kluss… Har kalt bildet «Hermesau», og det skjønner du kanskje litt lengre ned i teksten.

For samtidig hadde Vita klart å trylle fram noen kunstverk. Hun var visst ikke 100% fornøyd, så jeg kunne få dem om jeg ville. Gjett om jeg ville. Fant fram en støvete ramme i kjelleren, og vipps hadde jeg dette kunstverket (om du studerer bildene, og får vite at hun var ferdig med sin sau da jeg begynte på min, så skjønner du også hvordan min Hermesau fikk sitt navn.

En annen dag vi malte sammen begynte hun på bilde av meg… og neste gang hun kom hadde hun gjort det ferdig og jeg fikk bilde ferdig innrammet. Er det ikke fint? Synes det er så morsomt at hun fortsetter bildet utpå passepartouen.

Kjempeinspirerende å holde på sammen med noen 🙂

Flower Power Planet

Jeg hadde lyst til å lage en liten planet…

Må vel nesten være noen hus der. Og for å unngå at malingen flyter i hverandre malte jeg bare annenhvert hus først.

Når husene var tørre ble det tettere befolket…

På tide å leke litt med tusj…

Velkommen inn i vår lille verden…

Her er jo mora som tar med dattera til toppen av festningen på bursdagen hennes. I det rosa huset bor en slik overlykkelig familie, hvor det er så mye kjærlighet at det tyter ut av pipa.

I det grønne huset bor gartneren som er veldig opptatt av været. Han har værhane på taket og planter blomster inne når han ikke kan plante ute.

Fengselet står mest til skrekk og advarsel, alle cellene står tomme.

I det rosa huset bor the Bubbleashians. Faren har stått fram som homofil, men bor fortsatt sammen med mor og alle de 3 jentene (også kalt tyggegummibrigaden). Det hopper bobler ut av huset deres.

I det gule huset bor en litt rar gammel dame. Hun er enig med alle, og hadde ingenting imot at den indiske storfamilien i det oransje trehuset har hengt opp en klessnor mellom husene deres.

De i det lys lilla huset bryr seg ikke. De brenner røkelse og røyker andre ting…

Den indiske storfamilien sørger i tillegg for å spre blomster rundt også for at antallet unger på skolen holdes oppe. Den kvinnelige rektoren på skolen sitter ofte begravd mellom bøkene til seint på kveld.

Ved siden av skolen ligger arbeidsplassen til mange av foreldrene, her har planetens IT-bransje sitt hovedkvarter i et hypermoderne industribygg.

Ved siden av bor et ektepar som driver med forskning på alt mulig rart. Det putres i reagensrør, glass og kjeler. Og det er jo ikke uvanlig med en liten eksplosjon i ny og ne. Så det hender det kommer merkelige gasser ut av pipa.

Den grønne blokka er kommunens sosialbolig. Her bor det litt forskjellig kan man si. Og her tyvkobles strømmen, mens noen har prøvd å lage en tidsmaskin, men som nå bare brukes til å laste ned radio fra Nord-korea.

I St. Heart Kirke (som er kjent for sitt fantastiske glassmaleri) er det messe hver tirsdag. Alle de andre dagene serveres kjeks og rødvin til pensjonistene.

Det blågrønne huset tilhørte tidligere generalmajoren som driftet festningen med hard hånd. Men nå er militæret ute, bygningen er fraflyttet og festningen er åpen for alle, som f.eks. Mor og datter som ser på utsikten på bursdagen.

Welcome to Heartland

Etter flotte tilbakemeldinger og manglende nye ideer, så ville jeg bare kombinere alt fra de siste to bildene inn i en litt spesiell planet. Valgte derfor et litt større ark denne gangen (A3).

Her er utgangspunktet som jeg lot stå å tørke over natta (bare fordi det var blitt veldig seint, har lett for å glemme både tid og sted når jeg setter igang).

Etter erfaring fra forrige regnbue valgte jeg å holde fargene adskilt.

Måtte jo selvsagt være noen hus på planeten.

Unngikk dermed at fargene i regnbuen fløt for mye inn i hverandre.

Og med litt tusj-streker blir det jo enda litt bedre

Er jo ikke så mye som skal til

Men jeg er vel ikke akkurat kjent for å begrense meg.

Og ser dere hvorfor det heter Heartland? Er ikke bare hjertene som kommer ut av pipa, men hele planeten er ment å ha fasongen til et hjerte.

På en rosa sky

Svevde jo litt på en rosa sky etter alle de fine tilbakemeldingene på mine malerier.

Hadde lyst å male en regnbue, og den rosa skyen ble også med.

Ville sette noen figurer inn på maleriet også.

Så var det jo bare å fylle opp med blomster før den rosa skyen var komplett.

Vel, måtte tilbake og male blått på regnbuen ettersom jeg ikke var fornøyd med blåfargen.

Lykkeland

Jeg ville lage nok enn akvarell, og hadde ide om en bitteliten planet

På planeten skulle det være masse blomster og noen hus.

Jeg var så heldig å få selskap av minstemann som også ville tegne underveis. Da var det jo også en unnskyldning for litt brus og sjokolade.

Og med nok energi innabords, så klarte jeg etterhvert å få gjort ferdig bildet av planeten Lykkeland.

Et gjensyn med akvarellmaling

Det er mange (15-20!) år siden jeg har malt noen bilder med akvarellmaling.

På påskeferie med familien hos svigers i Nord-Irland har man gjerne litt god tid, og det er ikke blitt noe mindre tid til overs etter at jeg ikke lengre kan være med på alle aktiviteter som familien kan. Og strikkingen går så trått at det faktisk ikke er noe gøy lenger. Jeg prøver hele tiden, men det krever for mye tid, konsentrasjon og vonde skuldre.

Så da tok svigermor meg med på en kunstbutikk/galleri her i Cookstown. Kjempekoselig betjening, og masse inspirerende bilder gjorde at jeg ikke kunne komme hjem fort nok for å male…

Glemte både tid og sted og satt ganske pal resten av dagen. Ganske deilig å være i en slik kreativ boble hvor timene bare flyr av sted.

Motivet er inspirert av både bilder på galleriet, bilder på nett og surret i eget hode.

Bildet har jeg kalt Waiting for spring.

Kantebånd – ikke for dem uten hender

Dette er historien om det som skulle bli en jumper til minstemann.

Jeg vet jo hvor tynn og lang han er, men jeg overdrev jo muligens en smule, og tror ikke mønsteret var særlig vidt i utgangspunktet.

Fant iallefall ut jeg skulle ha kantebånd rundt alle åpninger (hals, erme og bol) for det har jeg brukt masse tidligere det og er jo så enkelt og greit, ikke sant?

Elendigheten begynte med at jeg klarte å få kantehånet nede til å bite seg fast et stykke lengre opp på genseren. Og ettersom oppspretting ikke er en favoritt med proteser var gode råd dyre. Men så fant jeg ut at jeg kunne sy en coversøm fra baksiden over på alle kantene, det så jo bare litt sporty ut.

Så klarte jo den ene tråden å ryke midt coversømmen rundt halsen. Men kunne jeg ikke bare sy en ny søm like over den forrige, det blir ikke veldig synlig vel? Som sagt så gjort.

En liten skeivhet på første runde kunne vel lett rettes opp på runde to, eller kanskje ikke?

Så er det bare å sy sammen de siste sømmene for å låse inn kantebåndsømmen. Lett som en fjert, dette kan jeg jo. Kan vel ikke være så mye verre med proteser eller?

Tok opp mange ganger, men det viste seg å være komplett umulig… dvs med flaks klarte jeg den ene sånn noenlunde.

Ved siste sømmen, som var raglansømmen i halsen, så klarte jeg å få noe ekstra stoff under kniven, og vips hadde jeg laget et hull, så da måtte jeg jo sy en ny søm, et godt stykke innenfor den forrige, men var jo litt redd for at det ville synes når en raglansøm var mye trangere enn de andre tre…

Og da jeg så at raglanskjøten var foran og ikke bak, var det ikke annet å gjøre enn å gråte sine modige tårer og slenge protesene veggmellom.

Men før jeg prøver å sy den på nytt (neste gang blir det ribb) ville jeg prøve den på han.

HELDIGVIS PASSET DEN IKKE!